Jon Olav, innbrudstyven

Moralsk sett ser jeg muligheten for å legitimere det å stjele når personen er i sterk nød. Men hvor sterk nød skal jeg være i for at jeg velger å bryte meg inn. Det spørsmålet har jeg aldri stilt meg selv før, men det måtte jeg i dag.

Situasjonen var slik: Seba og meg hadde kjørt et stykke med bil, og stoppet på en åskam for å ta oss en cola. Vi tok pausen og gikk tilbake til bilen for å kjøre videre, idet Seba spurte meg om jeg hadde bilnøkkelen. "Jada, jeg har den" svarte jeg på min halvswahili. Det som var tingen, var at jeg ikke hadde den, og at jeg istedet hadde glemt å ta den ut av tenningen når jeg låse døren. Så der stod vi, med en låst Toyota Land Cruiser, uten nøkler på en åskam ved en liten sjappe.

Det tok ikke så fryktelig lang tid før folket i næret forstod vår situasjon og strømmet til for å hjelpe. Ikke et eneste vondt ord kom fra dem om hvor tankeløst det hadde vært å låse bilen med nøkkelen inne i den. En mengde løsninger på problemet ble foreslått, men løsningen ble til sist å knekke opp vindulåsen og deretter åpne døren innenfra. Det tok litt tid, men jobben ble gjort og vi fikk kjørt videre mot Mbulu, der vi ønsket å selge litt bøker. Vinduet er ikke helt tyverisikkert nå, men jeg satser på at det går an å rette opp denne flaue tabben gjort av en fersking av en voluntør.